Søndag i januar. Iskald og flott tur til Borestranden. Hjem for å lage januarsøndagsmiddag. Fiskepuddingen er innkjøpt dagen før på Helgø i et ørlite glimt av fornuft – nå kan vi angre.

– Da må vi i hvert fall ha noe godt til dessert, når vi har noe så ringt til middag, kommer det fra en av ungene.

– Vi har ikke dessert, grynter jeg tilbake.

Eller det vil si – vi har egg. Dersom det er melk igjen i kjøleskapet kan det bli pannekaker eller vafler. Jeg kikker i kjøleskapet og ser at det står en melkekartong der. Merkelig med tanke på at det er søndag kveld.

– Jeg kan lage vafler til dessert, foreslår jeg.

Forslaget vekker ikke stående ovasjoner. Når valget likevel er vafler eller ingenting blir vaflene godkjent.

Hjemme oss mor og far gikk det i en eldgammel «Ventolette», som senere ble min. Gjennom det brune kunne det så vidt skimtes at den en gang hadde vært blank. Ledningen var ekkel gulbrun og fettet, halvveis smeltet på vitale steder, preget av hard bruk og vaffelrøre.

Det verste var likevel lukten. Eimen av gammelt ramt smør, fra sist gang det var i bruk, som bredte seg ut i rommet. Den forsvant ikke før den første uspiselige vaffelen var kastet. Og for å være helt ærlig. De var ikke så godt det som kom etterpå heller. Best når de var nystekte, men langt i fra gode når de hadde fått stått litt. Det myke gikk over til å bli seigt, sødmen som kjentes mens de fortsatt var lunkne forsvant. Takke meg til pannekaker eller lapper.

Jan begynte på Vaulen skole i fjerde klasse. Umiddelbart vakte han oppsikt fordi han, i motsetning til absolutt alle andre, ikke gikk i slengbukser. Ikke nok med det: Jan hadde stefar, hadde skilte foreldre, en uhørt ting på Vaulen tidlig på 70-tallet. Det verste var likevel at Jans foreldre var med i noe som het AKP.

– De er «a-kå-pe-emmellere» hva nå det måtte være, ble det tisket rundt omkring i nabolaget. Politikk hadde fram til da dreid seg om ja eller nei, Høyre eller Arbeiderpartiet. Forskjellen på fedrene i gaten var i grove trekk hvilken bil de kjørte.

Jans mor og stefar kunne vi se var annerledes. Begge hadde trillrunde stålinnfattede briller, hun store, han ørsmå. Jans mor hadde langt hår som hang løst eller i hestehale, og så gikk hun i lilla klær. Stefaren hadde ikke hår i det hele tatt, men skjegg! Og til tross for at de hadde bil, syklet han til jobb. Hvor var logikken?

Vi ble fort vant med det som var annerledes. Jan sørget med nevekraft for at han aldri mer ble ertet fordi han ikke gikk i slengbukser. Den store forskjellen fra alt annet vi var vant med, var at vi fikk lov.

Vi andre fikk til nøds lov til å ha med noen kamerater på rommet, selv om vi aller helst skulle være ute.

Hos Jan fikk vi lov til å være i huset, lov til å være i stuen, sitte i sofaen (som var distinkt forskjellig fra alle andre sofaer og stuer vi fram til da hadde sett).

Og så fikk vi lov til å bruke båndspilleren til stefaren. Endeløse lydbånd stappfulle av Beatles systematisk tatt opp med nummer fra telleren, slik at det igjen lot seg gjøre å finne fram til de enkelte sangene. Vi spilte kurong og ping-pong, vi kom og vi gikk, vi overnattet i helgene. Vi fikk ketchupflasker til vannkrig, bygde hytter i Vannassen, villmannssyklet i skogen og innimellom fikk de sultne guttene lov til å lage mat.

– Mor. Får vi lov til å lage vafler, spurte Jan.

– Selvfølgelig får dere det – hvis dere rydder opp etter dere, var svaret.

Vi skjønte fort at rydde var stikkordet for å la tre 11-åringer romstere fritt på kjøkkenet. Jan passet på som en smed at det ikke var en eneste flekk med vaffelrøre eller et ørlite meldryss igjen etter oss. Og i motsetning til det jeg var vant med, var vaflene fenomenalt gode.

Jan hadde opparbeidet seg betydelig vaffelkompetanse. For det første brukte vi aldri oppskrift.

– Det skal være på slump, mente Jan.

Kulturmelk og natron var kassert til fordel for helmelk og bakepulver. I tillegg ble røren tilsatt en riktig så toppet teskje med vaniljesukker.

– Er det skikkelig mye smør i røren slipper vi å smøre vaffeljernet, fortalte Jan.

Først fram med hurtigmikseren for å vispe et ukjent antall egg sammen med en passelig mengde sukker til eggedosis. Så var det på med en gryte for å smelte margarin. Smøret ble tømt i eggedosisen som fikk et par runder til med hurtigmikseren.

Så et passende antall kopper med hvetemel med et passende antall teskjeer med vaniljesukker og ditto bakepulver. Først litt forsiktig, så full pinne for å få rørt det skikkelig sammen.

Den kritiske fasen var når melken skulle i. Tykk røre mot tyntflytende melk sammen med hurtigmikser og gutter som helst foretrakk hastighet III kunne være en katastrofal motsetning mot påbudet om absolutt ryddighet. Her gjaldt det å ha tungen beint i munnen. Litt forsiktig til å begynne med, mer melk og mer fart, etterhvert som røren ble passelig tykk.

Finalen var det beste. Mens mikseren fortsatt gikk trykket Jan på ejectknappen. Vispene føk ut av hurtigmikseren, roterte gjennom luften og landet med et brak i vasken. Risikofylt med tanke på nedleggelse av et langvarig vaffelforbud, men fy så kjekt.

– Røren må svelle litt før vi kan begynne å steke, fortalte Jan.

Det betydde at vi kunne bruke ventetiden til å oppfylle Jans mors betingelse for vaffelstekingen.

Etter 20 minutters rydding og svelling var vi klare for matauk. Først en liten kontroll om røren hadde passelig konsistens, med mulighet for en liten justering med melk.

Stekingen skjedde på «gefühlen», vaflene ble avkjølt på rist, noe som igjen gjorde at de ble ekstra sprø.

Jan var irriterende konsekvent. Ingen spising før alt var ferdig. Når det nærmet seg slutten dekket vi bord med melk, smør, syltetøy og brunost.

Vaffellasset var endeløst, sulten ustoppelig og som det smakte!

Vaffelproduksjonen lå brakk i årevis. Helt til en liten tre år gammel jente ved navn Charlotte så på meg med mørkebrune trillrunde øyne og sa bedende.

– Tore – kan me sje laga rafler i dag òg?

– Har du lyst på vafler? svarte jeg. En førskolelærer hadde fortalt at det var galt å rette på barna når de snakket feil. I stedet for skulle vi gjenta det som var rett – slik at de ikke fikk skyldfølelse.

Jeg var 19 år og praktikant i barnehage. Når jeg hadde seinvakt var det jeg som bestemte. Og veldig ofte kunne vi lage «rafler». Hauger med rafler ble det til foreldrenes fortvilelse, som aldri fikk middag i vaffelstinne onger.

Jeg kunne ha kommet med en åtte -ti gode vaffelserveringsforslag med ditto framgangsmåter. Jordbær og is, rømme og multer for ikke å snakke om blåbær. Lager du dem med lite eller ingenting sukker kan vaffelen brukes til mer salte ting.

Tenk deg vaffel i stedet for blinis. Ørlite crême fraiche og uante mengder med russisk kaviar som kan forsvinne ned i rutene. Eller hva med litt gravlaks? Det får være opp til deg og din fantasi.

Selv sverger jeg til brunost, smør eller syltetøy som det aller beste. Nedenfor er oppskriften på noe som i utgangspunktet er oppskriftsløst. Viktigst for at smaken skal bli god er at du ikke bruker for lite sukker. Samtidig må du ikke bruke så mye at sukkeret svir seg i jernet. Med dagens jern kan du med fordel ha i mindre smør. På en annens side får du mykere vafler viss du smører jernet.

Dette Trenger du:

• 3/4 kopp sukker

• 3 egg

• 1 1/2 kopp hvetemel

• 1toppet ts bakepulver

• 1 toppet ts vaniljesukker

• 1 kopp melk

• 50–150 gram margarin alt etter om du har nytt eller gammeldags vaffeljern, evt. har tenkt å bruke smør når du steker.

1. Rør eggedosis av egg og sukker med en mixmaster (trenger ikke å bli så veldig luftig i og med at du rører den ned igjen).

2. Smelt smør og ha det i eggedosisen mens du rører nokså forsiktig.

3. Gå over til stålvisp. Bland mel, bakepulver og vaniljesukker i den ene koppen. Tøm alt det tørre og rør rundt til du får en glatt og tykk konsistens. Spe med melken til du får en tyktflytende røre. La røren stå 20 minutter og svelle.

4. Stek, server og spis. De er aller best når de er så varme at smøret smelter litt.

Saken er første gang publisert i Rogalands Avis 19. januar 2001.

Vil du lese flere saker av Tore Bruland kan du gjøre dette her